Sagbrukene i Halden var lenge avhengig av å få tømmer fra Sverige via innsjøen Store Le. Det er bare et par kilometer som skiller den fra Haldenvassdraget. Tømmeret ble fraktet med hest og vogn fra Østre Otteid ved Store Le over eidet til Vestre Otteid. Der kunne det dumpes i Øymarksjøen og fløtes videre mot Halden.. Tømmerkjøringen over Otteid foregikk i mange år, men den var tungvint og for små kvanta med tømmer kom frem. Et av de første kanalprosjektene her i landet ble derfor bygget ved Otteid. Store Le ligger noen meter lavere enn Øymarksjøen så en gjennomgående kanal ville gjøre at Haldenvassdraget mistet mye vann til Sverige. Isteden valgte man å demme opp Skinnarbutjern som ligger på eidet mellom Østre og Vestre Otteid. Fra tjernet gravde man så kanaler i begge retninger, totalt 925 meter. Ved Østre Otteid endte kanalen i en demning drøye hundre meter fra Store Le. For å få tømmeret fra innsjøen og opp i kanalen anla man en trallebane der tømmeret ble trukket opp, først med heste- og oksemakt, men etter hvert med forskjellige motorer. Over Skinnarbutjern ble tømmerstokkene trukket med båter og vinsjer. Fra vestenden av Skinnarbutjern og ned til Øymarksjøen ble tømmeret sendt i en renne. Otteidkanalen sto ferdig i 1827 og var i drift helt til 1956. Planleggingen og ledelsen av anleggsarbeidet ble ledet av den legendariske kanalbyggeren Engebret Soot.

Nå er trallebanen ved Østre Otteid vekk og den staselige personalbrakka og bestyrerboligen på anlegget solgt. Vannet i kanalløpene på begge sider er også stort sett forsvunnet etter at vannstanden i Skinnarbutjern har sunket. På vestsiden er bare deler av tømmerrenna igjen, Det er imidlertid ikke vanskelig å se storheten i anlegget på en tur i området.

Tekst: Per Roger Lauritzen