Foto: Per Roger Lauritzen - I den nederste slusa er det bygget en bro over kanalen.
Før midten av 1800-tallet måtte tømmer fra Hedmark til Halden fløtes ned Mangenvassdraget og så via Sverige, en lang og fordyrende omvei. For å unngå denne ledet Engebret Soot et omfattende prosjekt med å bygge en vannvei fra innsjøen Skjervangen i Mangenvassdraget. i Eidskog til innsjøen Skjetten i Aurskog- Høland. Derfra kunne man sende tømmeret nedover Haldenvassdraget via innsjøen Mjermen, Mjerma og Hølandselva til Skulerudsjøen. Problemet var også her å få tømmeret over vannskillet. For å få til det ble først elven Skjølåa kanalisert. Den går fra Innsjøen Mortsjølungen via Steintjenn til Skjervangen. Med enkle midler bygde Soot og folkene hans 15 sluser av lokal stein. Dette var de første slusene i Norge. Tømmeret fra Hedmark kunne så bli sluset opp i den vel to kilometer lange innsjøen Mortsjølungen. Der ble det tauet over, og så sendt på en hestetrukket trallebane ca. 1,5 kilometer opp til den oppdemmede innsjøen Tvillingtjenn. Fra den kunne tømmeret fløtes vestover ned i innsjøen Gulltjenn, via en kanal. Videre gikk tømmeret gjennom en vannrenne ned i Setten. Sommeren 1849 kunne kanalen innvies..
Strekningen fra Skjervangen og opp i Mortsjølungen er senere kalt Soot-kanalen til minne om konstruktøren. Resten av strekningen kalles Grasmokanalen. Engebret Soot drev anlegget frem til 1866 da han solgte det til Saugbruksforeningen for 15 000 spesidaler. Anlegget ble forbedret en del opp gjennom årene, og det ble bygget en ekstra sluse. Hestene på trallebanen ble erstattet av motorer og vannrenna fra Gulltjenn av en tømmerrenne. I toppåret 1920 ble det transportert 222 768 stokker gjennom kanalen. Slusene var i drift frem til 1932 da de ble erstattet av lastebiltransport. De ble restaurert i 1959 da Saugbruksforeningen var 100 år, men ble dessverre mye ødelagt i en flom i 1977. Den nedre slusa er siden reparert, men de fleste andre er i sterkt forfall. Trallebanen er dessverre også vekk, og kanaler og tømmerrenner videre fra Tvillingtjenn er det bare små rester igjen av. Slusene er allikevel vel verdt et besøk. De er lett tilgjengelige fra FV21. Parkering og informasjonstavle.
Tekst: Per Roger Lauritzen
Publisert av: Lindesnes fyrmuseumSist endret: 2020-11-23